Inga Skåran

Alt er som det alltid har vært i Sostelidvegen 7.

- Men det gjelder ikke meg.

Når det banker på døren, så er det ikke Davor. Når jeg går ut i gangen, er det ingen Rebekka der som synger, bråker og får meg glad. Når jeg skal drikke te, er ikke Kamilla der og nyter den sammen med meg. Silje, Nina og Malin er ikke her. Hvor er den gode replikken til Stian? Klåingen til Anette, og det skjeve smilet til Henrik? Og hvor i all verden er godheten til Daniel?

Borte.

Jeg vet at det går over, det meste gjør det, men det gjør det ikke mindre ille her og nå. Jeg liker ikke at folk gir meg råd heller. Jeg har hørt dem alle før. Alle positive tanker det går ann å tenke har jeg vært innom, men jeg klarer ikke å holde på dem. Altfor mange år og altfor mye tid av livet mitt har gått med til sorg, og selv om dette er en liten pinglesorg i forhold, så er det likevel vondt.

Det er jo selvsagt typisk at jeg også har fødselsdag om bare 2 dager. Dritt på dritt. Det er ikke så hinsides festlig å ha bursdag til vanlig, men nå er bare tanken uutholdelig. Ikke minst 17. mai! En av de deiligste dagene i året, som jeg nå ikke orker tanken på. Akk.

Å være SÅ personlig som jeg er nå her på bloggen er ikke noe jeg har for vane å være, spesielt ikke når saken er så UMULIG å forstå for utenforstående, men jeg ser ingen grunn til å late som at alt er rosenrødt.

Kanskje jeg med tiden sletter dette innlegget, kanskje ikke..