Inga Skåran

Hvordan begynner man det første innlegget etter tidenes bloggtørke?

Skal jeg begynne med å gjøre ferdig et av de 32 kladdinnleggene mine, skrive om sommerferien min eller kanskje om den kommende høsten som student?

Det er ikke så vanskelig å finne noe å skrive om, jeg har da alltid mye å si; men akkurat i det siste så har jeg egentlig hatt lyst til å gjøre andre ting enn å blogge. Hvordan det blir framover aner jeg ikke. Kanskje kommer det en ny giv? Samtidig begynner studiene i morgen den dag, og det blir mye nytt å tenke på. At det fortsatt er besøkende her til tross for ingen oppdatering, gjør at jeg får litt dårlig samvittighet. Ja, det må sies! Det har absolutt skjedd en del siden sist, men jeg har ikke tenkt så mye som jeg pleier. I sommer har jeg egentlig bare hatt det gøy, og gud så sunt det har vært! Som kjent så er det jo ikke bra å tenke for mye, og variasjon skader ingen. Så jeg føler meg ganske så forfrisket, og virkelig motivert til å studere. Kanskje jeg skal ta og gjøre ferdig kladdinnleggene også? De har jo alle noe for seg. Vel vel, alt til sin tid!

Det er festlig å se hva folk skriver på ymse søkemotorer for deretter å bli ledet her til bloggen min. Her er alt folket har søkt på, fra hele bloggens tid!

- Det heftigste er uthevet.

Disse to ukene etter skoleslutt må jeg si har vært spesielle. Jeg tok meg selv i nakken og sluttet med å deppe etter den første uken, heldigvis! Så da ble den lille hjertesorgen enda mindre enn først tenkt. Så det jeg stort sett har bedrevet tiden med etter det, er venner & familie, trening (!) og ikke minst rydding. Flere tusen bilder har jeg sortert, hele universet under sengen, alle klærne og alle papirer fra en 10 års tid.

Det som kanskje er litt snålt, er at jeg nå er så utrolig glad! Savnet er der selvsagt, men jeg undertrykker det. Vennene hjemme er jo en glede, og jeg gleder meg til å treffe Solborgerne i juni. Dessuten er det jo snart sommer! Tanken på å kjøpe sommerkjoler gjør meg nesten helt vill. Ikke skal jeg få dårlig samvittighet for det heller, jeg kjøper jo nesten aldri klær.

MEN etter mine heftige rydde og sorteringsdager så måtte jeg nesten le litt hakkete av meg selv da jeg gikk gjennom kommodeskuffene. At jeg faktisk har så mye grelt, harry og jalla undertøy/sokker er bare sært.

Et lite utdrag

Midt opp i heslige, dragqueen-aktige stringtruser, finner vi jo da en saftig herreboxer! Attpåtil med mannssjåvinistisk slogan. Hvor den kommer fra, får jeg la ligge i luften, men jeg brukte den ihvertfall et par ganger før jeg fant ut at den liksom var litt for støttende å gå med. Tykke sømmer her og der, nesten som en BH! Eller RH blir det vel – rævholder.

Bilætetakjing på haiei!

Fotografspirene er Frk. Kvamme & Frk. Tangen

Jeg ble møtt i dag av tidenes kommentar på et av de gamle innleggene mine, “Venneslas pattesalve.”

Herligheten kom fra Sigfred Vemmelse Gødsballe:

Hej Inga. Jeg er en moden mand som interesserer mig meget for jersey-køer og assessories til de samme dejlige skabninger. Jeg er lige begyndt at sms’e på det der faecesbook. Jeg synes dette billede på din hjemmeside er så smukt. Må jeg godt lægge det ud på min faecesbook hvis jeg fortæller hvem der har taget det. Også dejligt at se at du har fundet jesus. Mange landlige hilsner fra Sigfred

Jeg må innrømme at jeg først trodde dette var tull, men så ser jeg på Facebook at det faktisk finnes en profil til Sigfred Vemmelse Gødsballe. På profilen har han også oppført jerseykuer som interesse.

Jeg bøyer meg i støvet for Sigfred og kuene hans. Denne kommentaren er fantastisk!

Det er en tid for alt, også for å være streng!

De forføriske brillene mine er fra Lauvland optikk, og for de av dere som har tenkt å skaffe dere et eksakt identisk par, så kan jeg avsløre at styrkene er +1/+2.25. Det ene glasset har også prisme. Den frekke, frekke permen er fra: (hoold deg fast) Libris! De øvrige delene av antrekket gidder jeg ikke snakke om..

Gjennom det fantastiske programmet “Britain’s Got Talent” har jeg funnet en kar som virkelig har snudd på flisa når det gjelder måten å livnære seg på her i livet. Folk flest bruker sine beste sider og spiller på de, men ikke Mama Trish! Han bruker sine dårlige sider og skavanker som levebrød og gleder masse mennesker samtidig. Kanskje jeg skulle gjøre det samme? Nei, forresten, jeg er jo fullstendig perfekt med en totalmangel på skavanker. Shit da!

Det Mama Trish holder på med er jo helt genialt. Jeg er überfascinert, underholdt og nesten litt forelsket. Hands up for Mama Trish!

Dette er dagens latter, ja for det er faktisk Davor som skriker i dusjen. Tro det eller ei!

De siste dagene har den samme forbannelsen kommet over meg hver gang jeg skal blogge. Jeg starter med å skrive om en ting, og kommer så på 1000 til og det hele blir bare en stor, uoversiktlig lapskaus. Det hele har jo selvsagt mye med saken å gjøre at jeg har mye å tenke på, men jeg har da alltid mye å tenke på i og med at jeg finner opp ting selv å tenke på hvis jeg ikke har det. Så hvorfor er det verre nå? Vel, det er vel det når tankene ligger og spinner litt i framtiden og når tanketoget går på et litt annet spor enn det pleier. Når man ikke bare skal omfavne nye ting, men også legge fra seg noen gamle.

Jeg skal skrive om Asia-turen og jeg skal pakke ut og gjøre de tusen tingene jeg opprinnelig har tenkt å gjøre, men som jeg enda ikke har fått gjort. Solborg er en stor distraksjon, jeg lover!

Men siden så mange av dere har ventet på de ferske pin-up bildene av meg som ble tatt i mars, så skal dere få se et av dem her og nu som plaster på såret for treg blogging. Modellene jeg poserer sammen med kan virke i overkant seksuelle, men jeg kan bekrefte at de alle er dyktige og anerkjente i bransjen.

Jeg står på verandaen og den eneste lyden jeg hører foruten fossen, er lyden av en bil som kjører 2 km borte. Åseral. Jeg er hjemme.

Nedenfor huset renner elva Monn, og i elva rett ved hagen ligger en øy som er under herredømmet av Mr. Bever. Han stikker innom nå og da.

Bakenfor huset ligger heia eller “fjellet” som de ville ha sagt det i byen. Knappe 500 m og jeg er der. Heia, som jeg  stadig gikk tur i som liten i mørket til forferdelse for ho mor. Heia, som jeg senere møtte snuten i på en scootertur, uten lappen og uten løyve som rebelsk 13-åring. Heia som jeg på klassisk Inga-vis har trynet og skadet nakken og beinet i på ski. Heia som rydder rotete tanker. Heia som rommer så mange minner.

Åseral, bygda som har nesten én hel kvadratkilometer til rådighet per innbygger i areal. Tokyo og Mumbai kan bare drømme. Åseral, stedet der jeg fortsatt kan bli kalt for Inger Lise, og av noen også bare Lise. Åseral, bygda jeg aldri kan bli boende i på sikt, og bygda jeg kan snakke negativt om fram til det slutter og snø, som nå ser ut til å bli lenge til. Men det er ikke stunden for det nå.

Jeg kommer alltid til å være en hjemstedspatriot som stolt skal synge ut til nye bekjentskaper hvor jeg kommer fra: Åseral! 9 mil nord fra Kristiansand. Ved siden av Setesdal, til vest.

Nå har jeg vært hjemme i 2 dager. Døgnvill, sliten, fortumlet? Nei! Døgnrytmen har vært nesten for lekker, og ligger nå på 23-08; og ellers har jeg bare lyst til å reise mer. Det hadde jeg ikke helt forventet med tanke på det siste reisedøgnet som fant sted.

Det som skjedde var at streiken til British Airways sørget for at hele reisefølget vårt måtte spre seg med vinden rundt i verden for å komme hjem til planlagt tid. Jeg og 5 andre elever havnet på en reiserute bestående av Hong Kong – India – Belgia – Norge. Så da vi satte oss på flyet til India, var det ganske tydelig hvor vi var på vei. Flyvertinnene gikk så nydelige i Sari, men var like uvennlige og hovne som de ansatte på flyplassen viste seg å være senere. 

Det var 6 timer å vente på flyet til Belgia fra India, og mesteparten av de timene måtte vi tilbringe i transit som da var en liten sal. De tok ikke kort der, så vi samlet sammen de siste restene av kontantene fra Hong Kong for å kjøpe det spiselige de hadde der. Ja, jeg måtte spise pizza. Grøss. Men jeg kunne glatt spist pizza i 2 døgn for å slippe den høytaleren som ljomet over hele flyplassen i New Delhi. Det var så høyt at vi måtte gape til hverandre når vi satt på stoler ovenfor hverandre. “Hat” er et sterkt ord, men jeg virkelig hater støy. Det er bare en av de aller verste formene for psykisk terror. Ikke rart det er et velbrukt torturmiddel! Innimellom den kontinuerlige høytalerstemmen kom en krass lyd alá lyden av en feilmeldingsbeskjed på Windows 95′ med altfor mange desibel. Vi visste ikke når vi kunne gå ut derifra, og allerede da vi gikk av flyet ble vi fortært som fritt vilt blikkmessig. Inne i transiten gikk det stadig menn i dress forbi som trillet på heller uvanlige artikler til en flyplass å være, slik som en tralle med uferdige trebord som var støvete nok til å komme rett fra slipebenken hos en trearbeider. Deretter en tralle med en skohylle, så en med bibler. Da vi endelig får tillatelse til å gå, ser vi en SubWay på utsiden. Lykke! Tar de kort? Nei. Er det minibank der? Nei. Den lille flyplassen er overfyllt og betjeningen uvennlig. En indisk dame går før meg i sikkerhetssjekken, og blir møtt med et smil og et hei. Jeg får et stygt blikk. Den surrealistiske opplevelsen blandet med feriemage og lite søvn, gir meg drøye humørsvingninger som gjør at jeg veksler mellom latterkrampe og glefsing. All heder til tålmodige reisefrender!

Å komme til Belgia blir en lykke, til tross for en liten evighet i venting på sikkerhetssjekken. Opplevelsen må sies å være interessant da, og man har da kanskje litt godt av å kjenne på kroppen hvordan det er å bli sett ned på og møtt med skepsis for sin nasjonalitet.

Så nå seiler skuta videre i kjent stil med både sømmelig og usømmelig last. Alt kan snakkes om – det meste kan skrives om.

Nå som jeg er hjemme fra Asia, så blir det nok noen innlegg om turen framover, men for ikke å holde på i evigheter, så kommer jeg nok til å holde meg til høydepunktene og det som har gitt mest inntrykk.

Apropo høydepunkt:

Å ligge der oppe og kjenne varmen fra den harde huden og styrken fra skuldrene mens de beveger seg opp og ned. Følelsen av å sitte oppreist og styre gullet selv ved å si: “hnnng!” og ved å bevege føttene bak ørene.

Du sitter der oppe i en svak bris mens det faller edderkopper, maur og biller på deg, men du enser dem på et vis ikke siden du er så i ett med deg selv. Ah, for noen minner.

Det er tredje gang jeg er her naa, men det er fortsatt like heftig. Det er vaar her og vaeret er aldeles nydelig! I dag har det blitt mysing og British museum. Jeg ser mest fram til vitenskapsmuseet i morgen, men British museum var ogsaa veldig bra. Selv om jeg ble ufrivillig intimspylet paa toalettet der. Jeg lente meg rett og slett litt for langt bak og kom bort i spyl-ned knappen. Koselig det! Det absolutt mest givende jeg saa paa museumet, var et flere titalls meter langt nett med millioner av ulike piller. Det stod plassert helt random blant historiske skulpturer o.l, saa det skulle virkelig illustrere det moderne samfunnet med det droeye pilleforbruket.

I morgen skal jeg endelig faa sett Loevenes Konge musikalen. Jeg tror det kan bli enda goeyere enn We Will Rock You, siden jeg kan alle sangene. Men naa venter det folk i datakoen her, saa da maa jeg loepe. Tvi tvi!

Nå er tiden inne til å kysse vinteren farvel i 3 uker, og dermed vende nesa mot betraktelig heitere strøk, nemlig Sørøst Asia.

Eventyret starter med tre dager i London, før veien bærer til Hong Kong. Hver kneik på kartet er alle stoppestedene vi kommer til å ha gjennom reisen.

Jeg skulle ha skrevet så mye mer, men jeg har ikke tid! Så dere må kose dere, søtiser!

Her er bildene fra min lille fotoshoot med mesterfotografen: Lise Refsnes!

Et av bildene går til skolekatalogen, så da må jeg nesten spørre: Hvilket bilde er det beste? Hva synes DU?

Nr. 1

Nr. 2

Nr. 3

Nr. 4

Nr. 5